Skuffet over norske kommuner

For en tid tilbake ble det kjent at det i Norge i 2008 kun ble opprettet et fåtall nye lærerstillinger i grunnskolen. Dette har av mange blitt sett på som en svikt hos regjeringen i forhold til de løfter som ble gitt i valget i 2005. Jeg forstår at noen kan føle det slik, men det er etter min mening feil å legge dette ansvaret direkte på dagens regjering.

For det første:
Antallet lærere i grunnskolen styres av kommunenens vedtak i økonomisammenheng. Dagens regjering har styrket kommuneøkonomien ufattelig mye mer enn noen annen regjering har gjort før. På denne måten har regjeringen lagt alle muligheter på bordet for kommunene slik at det skulle være mulig å ansette også flere lærere. For stort sett så handler antallet lærere om økonomisk handlingsrom i kommunesektoren. Hadde da kommunensektoren tatt ansvaret de er tillagt, så hadde regjeringens prioriteringer gitt rom for langt flere lærere enn det som har blitt tilfelle.

For det andre:
Kommunesektoren var i 2005 nesten på randen av konkurs vil jeg tørre å påstå. Langvarig sulteforing av den forrige borgerlige regjeringen og regjeringer før den hadde gjort at hullene i kommuneøkonomien var så store at det kanskje ikke var rom for økning i velferdsnivået eller velferdsproduksjonen ut over det å drive ren brannslukning. I dette perspektivet kan man si at lokaldemokratiet ikke hadde en sjanse i havet til å omsette regjeringens handlingsrom og forventninger i nye lærerstillinger. Til det var underskuddene så alt for store.

Konklusjonen min på argumentene ovenfor blir da kort og greit dette:
For at vi skal kunne oppnå det vi alle ønsker i den norske skolen, at hver enkelt elev blir sett og hørt og at alle får en sjanse til å lykkes, så er vi nødt til å ha enda større satsning på kommunesektoren. Dette er SV den beste garantisten for, men da må vi også klare å sikre nok oppslutning i valg til at vi får en sterkere stemme i evt. regjeringsforhandlinger.

Mitt krav til Soria Moria 2 er altså at det skal skapes et reelt handlingsrom for kommunene slik at det er mulig å prioritere skole, omsorg og andre tjenester som innbyggerne trenger for å ha en god livskvalitet, uten at den ene satsningen skal gjøres på bekostning av andre viktige områder.