Godt nytt år!

Til alle dere som følger denne bloggen, vil jeg si .... Godt nytt år!

Ja, jeg ønsker jo det også til dere som ikke følger kommentarene mine systematisk, men altså spesielt til dere som er stamgjester.

På nyåret skal jeg forsøke å oppsummere noe av det 2008 har gitt oss på godt og vondt, men ikke i kveld. Nå er det tid for kos, barn og å se på de som ønsker å feire barnas fødselsdag. De har jo lenge lurt på hvorfor så mange sender opp raketter for å feire dagen deres, og det er kanskje på tide å fortelle dem det snart? :) (Nyttårsbarn er spesielle. Når to kommer samtidig så er de dobbelt spesielle.)

Uansett. Ha et riktig godt nytt år til alle kjente og ukjente. La oss håpe at 2009 blir mye bedre enn 2008 på mange områder.

GODT NYTT ÅR!!!

Julefred i "det hellige land"

I dag, på tredje juledag, forsvant siste rest av julefred hos meg. Jeg var så uforsiktig at jeg leste VG i dag, og der kunne jeg raskt oppdateres på det som skjer i verden. Denne gangen var det situasjonen på Gaza som fanget oppmerksomheten min.

I et massivt terrorangrep har staten Israel forsøkt å lamme det palestinske folket på Gaza. Dette angrepet, som man hevder er en gjengjeldelse for Hamas sine angrep på Israel, er satt i scene i den samme tiden som skolebarn i Gaza går hjem fra skolen, forståelig nok. Angrepet retter seg også da mot det styret som folket i Palestina selv demokratisk har valgt til å lede dem, Hamas.

Man kan nok sikkert si mye om Hamas som ikke er fordelaktig, slik man i stor grad også kan si om staten Israel, men dette forsvarer ikke på noen måter at Israel nok en gang skal true sivilbefolkningen i Gaza og andre deler av Palestina med terrorbølger som ryster langt inn i grunnvollene i det hellige land.

I denne situasjonen er det riktig å fortelle gang på gang at det er Israel som fortsatt er okkupant i dette området. Israel okkuperer i dag de største delene av det som engang var palestinerenes land. I lys av vår egen historie, med tysk okkupasjon og med Max Manus friskt i minne, så er det da vel ikke riktig at verdenssamfunnet skal fortsette å akseptere at Israel okkuperer andre land og samtidig bryter artikkel etter artikkel i Geneve-konvensjonen ved for eksempel å sende bosettere inn i Palestina.

Jeg aksepterer ikke vold og drap fra noen sider, men det blir IKKE noe bedre at folkemordet er statsstøttet slik det er i Israels regi. USA og Israel er i dag nøkkelen til fred i Midt-Østen, men blant fundamentalistiske jøder er det ikke rom for den palestinske nasjonen.

I disse Obamaramatider er mitt største ønske til den nye presidenten i USA at det legges opp til en ny linje mot Israel hvor medmenneskelighet settes i sentrum. Men dessverre tror jeg ikke at ny president i USA vil føre til noen større endringer i verdenspolitikken.

Partipisk og demokratiet

I en artikkel i Saltenposten skrives det om partipisk og de demokratiske prinsipper. Viktige momenter som berøres, og så absolutt et moment man bør merke seg. Dette med partipisk er etter mitt syn nemlig blitt et grunnleggende demokratisk problem i den politiske debatten.

Meninger brytes alltid i politisk styre og stell. På denne måten kommer man også fram til ny kunnskap og kan gjennom dette kanskje også endre standpunkt. Slik er det vi arbeider i mitt parti, og mine partikamerater vil alltid kunne ta et avvikende standpunkt om vi ikke er enige og så lenge vi ikke direkte bryter med vårt vedtatte partiprogram.

I tillegg til varianter med partipisk, er det mye pinligere å se hvordan det skapes en overordnet partipisk på tvers av partigrensene. I Stjørdal kommune består flertallet i kommunestyret av Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti. At denne koalisjonen, som egentlig har svært forskjellige utgangspunkt i sine politiske programmer, skulle ha en tilnærmet identisk holdning til politiske utfordringer er i seg selv mildt sagt overraskende.

Derfor er det ikke så overraskende at lokalpressen påklager lukking av gruppemøter i disse brede sammensatte politiske koalisjonene. Ved å lukke felles gruppemøter så tar man debatten ut av det offentlige søkelyset, og meningsbrytningene som jeg setter pris på forsvinner fra offentligheten. Da avgjør man i prinsippet sakene i lukkede møter, og dette mener jeg i seg selv er på grensen til det ulovlige i forhold til politisk virke.

Partipisken er vel mest kjent og mest brukt i Arbeiderpartiets arbeide, men når man i prinsippet innfører partipisk på tvers av partier, så når dette politiske problemet uante høyder. Og jeg minner om at under siste budsjettbehandling i min kommune, så falt følgende utsagn fra Fremskrittspartiets representant Ola Morten Teigen (fritt etter egen hukommelse inntil sitatene kan hentes fra web-TV): "... Det er mye bra forslag i SVs alternative budsjett. Også punkter som jeg (les fremskrittspartiets representant) kunne ha stemt for. Men dette tør jeg ikke..."

Det handler altså ikke bare om manglende politisk vilje eller politisk evne til å finne løsninger. Det handler også om manglende politisk mot, og da er partipisken veldig farlig og et virkelig demokratisk problem.

Skole og religion

I et blogginnlegg skriver Kunnskapsminister Bård Vegard Solhjell om Skolegudstjenester i Norge. Spørsmålet dette dreier seg om er om dette er lov i dag med den formålsparagrafen vi har vedtatt for skolen. Jeg er glad for at Stasråden er så tydelig som han er på at dette er helt ok, men at det er en situasjon hvor det kreves samtykke blant annet.

Jeg er selv ikke spesielt kristen. De som kjenner meg vet jo at jeg en gang sammenlignet Jesus med Ole Brum. Ikke sånn direkte, men for å forklare at for meg er begge personer med mye visdom uansett om de er reelle skikkelser eller ikke. Dette er i seg selv mat for et annet blogginnlegg ettersom barna mine sporenstreks fortalte videre til alle andre at "Pappa sier at det er Ole Brum som er Jesus..." :)

Poenget jeg egentlig vil meddele er at mine barn selvfølgelig skal få lov til å delta på skolegudstjenestene selv om jeg selv ikke ville gått dit. Jeg respekterer også dem såpass mye som individer at jeg synes de skal få lov til å velge slikt selv og skape seg sin egen tro, eller tvil for den del. Men da må de selvfølgelig akseptere at jeg sier tydelig hva jeg mener også. Jeg tror at kunnskap er kilden til alt godt, men da må man være åpen for å gi kunnskap om det du kanskje ikke tror på selv også. Det er dette som er romslighet og tro på fornuften i mennesket.

OG det er veldig viktig å holde fast på dette i den tiden vi går inn i nå. Jeg mener at julen i Norge egentlig er tiden for håp og tro uansett hvilken religion man bekjenner seg til, eller ikke bekjenner seg til.

Og til alle dere som leser bloggen min (eller begge to er vel kanskje mer riktig :-) )

Ha en riktig god jul!

Hvem lyver?

I dagens budsjettbehandling i kommunen ble det hevdet at jeg kalte ordføreren i Stjørdal en løgner. En interessant tanke, men dessverre noe som faller på sin egen urimelighet. Ja, jeg hadde nok kalt hvem som helst en løgner om det hadde vært sannheten, la det ikke være tvil om det. Men i denne saken var det slik at jeg refererte konkrete sitater i avisen Nationen hvor vår "kjære" ordfører hadde uttalt seg om kommuneøkonomien.

Under overskriften "Fattig og rik i kommune-norge" fremstilles Stjørdal som eksempel på en av de rikeste i kommune-norge. Og dette er ikke basert på gjetting, antagelser eller synsing. Dette er basert på en spørreundersøkelse gjennomført av Nationen direkte til landets ordførere.

I løpet av intervjuet for å forklare situasjonen i Stjørdal skriver journalisten: "De kommer fra samme parti, men lever i forskjellige verdener. Mens Steigen-ordføreren må «pisse i buksa» for å få budsjettet i balanse, kan partikollegaen i Stjørdal fylle opp et fond på 40 millioner."

Journalisten skriver videre at "... pengene har ikke Elverum noe behov for å bruke opp. Stjørdal setter dermed 40 millioner i fond..." For å utdype dette sier ordføreren vår følgende: "De skal vi ha i reserve, og det gir oss en buffer. Vi har aldri hatt et så godt resultat" Personlig synes jeg det er rart at det er mulig å skjønnmale situasjonen så mye og så lenge uten å få dårlig samvittighet ovenfor de han burde ta best vare på, innbyggerne i kommunen.

Er det virkelig så rart at man lurer på hvilke svar i spørreundersøkelsen som kunne ha gitt inntrykket som journalisten sitter igjen med? Jeg har selv vært i kontakt med journalisten og pratet med ham om situasjonen i Stjørdal. Kommunen hvor rektorkollegiet har bekreftet at stjørdalsskolene nå drives pedagogisk uforsvarlig. Kommunen hvor stadig flere ansatte blir sykemeldt på grunn av arbeidspress langt ut over det normale. Kommunen hvor vi ikke har råd til å la være å underbudsjettere i barnevernet. Er det ikke merkelig at virkelighetsforståelsen er så annerledes?

Jeg har dessverre en mistanke om at det ikke var ordføreren selv som besvarte undersøkelsen, men det tror jeg aldri jeg får vite sikkert. Jeg får sannsynligvis heller ikke vite hva som ble svart. Akkurat dette utfordret jeg ordføreren på, og det ville vært svært enkelt å dokumentere hva som ble sendt Nationen. Men etter dette stillnet det fra ordføreren.

Kanskje var det julefreden som plutselig senket seg hos Johan Arnt Elverum?

Tanker om månen

Forleden dag var det fullmåne og visstnok en spesiell fullmåne også. Den var veldig vakker der den sto på himmelen, og den var bemerkelsesverdig stor denne gangen. Altså månen var jo ikke større enn vanlig. Månen er like stor hele tiden den, men den så større ut. I følge nyhetene var dette forårsaket av at den var litt over 50 000 kilometer nærmere jorda enn vanlig.

Dette er jo sikkert ikke så veldig spesielt, men i min enfoldighet kom jeg på at jeg faktisk ikke visste hvorfor det var slik. Har det noe med månens bane rundt jorden å gjøre? Jeg kunne sikkert ha sendt en epost til Blindern og spurt stjernetitterne der og fått et fornuftig svar. Men jeg spør heller dere jeg. Er det noen som vet det? Er det ofte dette skjer? Er dette noe man beregner når man skal reise til månen? Det vil jo unektelig være økonomisk lønnsomt å reise dit når avstanden er såpass mye kortere.

Strøtanker er merkelige dere. Kommer i mange fasonger og retninger. Men spørsmålet er vel om man tør å lufte dem i offentligheten. :)

Politikk anno 2008

Sitter her for meg selv og tenker. Jeg gjør det fra tid til annen, og det er bra. Blir lett selvkritisk og på sikt konstruktiv av slikt. I dag er det ett tema jeg fikk litt lyst til å skrive om som jeg ikke har berørt på en stund. Det gjelder hvordan man arbeider politisk i dagens samfunn.

Som partimedlem og idealist føler man av og til at man blir litt for rund i kantene når det kommer til praktisk politikk. Når det gjelder de lange linjene i arbeidsprogrammer og sånt, da klarer man å bevare perspektivene og idealene. Men i hverdagen er det vanskeligere.

Jeg er jo i hovedsak lokalpolitiker som kun har et genuint ønske om å gjøre min "verden" bittelitt bedre for alle som lever i den. Men klarer jeg å oppnå dette gjennom mitt virke? Jeg har til tider forsøkt å kjempe for å arbeide sammen i kommunen for å løse oppgaver på en bedre måte, men det er ikke lett. I hvert fall ikke med den posisjonen vi har i Stjørdal i dag.

Men jeg har faktisk tenkt å fortsette jeg med å bidra til at vi kommer fram til bedre måter å gjøre ting på. Om dette er innenfor partisystemet med blokker og fronter, eller om det er på siden av partisystemet med dialog og samarbeid, er faktisk ikke så veldig viktig. Det viktige er at vi får gjort noe som gjør en forskjell. At vi klarer å se hvem vi arbeider for og hvorfor vi gjør det i stedet for å tenke på hva dette betyr for oss personlig.

For meg betyr det politiske arbeidet kun at jeg får lov til å bidra til å gjøre Stjørdal litt bedre og litt mer inkluderende, så får folk i kommunen avgjøre om det er slike politikere de vil ha.

Jul igjen?

Nå er snart den stille høytiden kommet over oss. Det sier i hvert fall noen. Men i førjulsmas, tonnevis med reklame i postkassa og med mennesker som fyller opp kjøpesentrene også på søndager, er det litt vanskelig å se akkurat dette bildet klart. Førjulsmaset har faktisk tatt helt nye høyder i 2008 synes jeg.

Egentlig hadde jeg et håp om at finanskrisen kom til å gi oss inspirasjon til å forbruke litt mindre i år. Å ikke kjøpe enda flere flatskjermer til erstatning for den vi ikke likte fargen på lenger. At vi heller tok "den stille høytiden" litt på alvor. Men det ser ikke slik ut. Nå tror jeg at vårt gigantiske overforbruk tar nye høyder også i "krisetider."

Jeg tror dessverre at tidlige signaler om å "holde hjulene i gang" har slått til for fullt i 2008. Men var det i hele tatt noe fare for at hjulene skulle stå stille? Med den private rikdommen vi har i Norge, så er det vel egentlig bare finansakrobatene som har lidd bittelitt last i finanskrisen. Vi vanlige har jo ikke hatt det så fryktelig ille vi. Ja, noen har nok dessverre mistet jobben like før jul, og det er jo noe vi må forsøke å unngå. Men er dette fordi bedriften ikke lenger går med NOK overskudd eller er det fordi eierne har blitt redde for pengene sine? Og er det riktig å opprettholde bedrifter som ensidig satser på produkter i rikmannsskiktet?

Uansett. Det ser jo ut som om omsetningen av varer i julen 2008 vil forsette og kanskje føre til nye rekorder igjen. Så får hver og en av oss tenke på de stakkars kreative pengeflytterne som ikke får råd til enda en ny Porsche til jul, men må vente helt til salget starter på nyåret. Det er fortsatt tøfft å være blant de aller rikeste i verdens beste land å bo i.

Om du ikke trodde det, så liker jeg julen jeg altså. Men min jul er den rolige tiden med familie og venner hvor vi setter oss foran peisen med hver vår kopp med te (eller glass med rødvin eller glühwein om det skulle være rom for det) og prater om alt mellom himmel og jord. Hvor vi løser noen av verdensproblemene på vår egen måte og sender alle mennesker varme og gode tanker.

Heia Heikki!

Begge de to som kjemper om den viktige 2. plassen i Oslo SV har kvaliteter partiet trenger. Det er ikke tvil om det. Men jeg føler at Heikki er den som samler størst støtte over hele landet. Det er også viktig for SV i denne valgkampen når partiets fremste i sentrale posisjoner ikke bare skal motivere velgere i egen valgkrets.

Når Heikki snakker, så lytter folk. Det å formulere seg på en måte slik at mange kjenner seg igjen i det som blir beskrevet. Akkurat det er en egenskap ikke alle har nok av. Jeg har vært så heldig å få møte Heikki og prate med ham mange ganger, og er det noe jeg har erfart, så er det at han lytter og fanger opp det som er viktig i alle små og store henvendelser.

Og Heikki har vist en voksende, og etterhvert imponerende, evne til å framstå som den seriøse og kunnskapsrike i debatter i media. Av og til kan slike debatter bli litt vel mye show for folk flest, men Heikki har evnen til å skape det rommet som kreves for å ha en seriøs vinkling på de tema som dukker opp samtidig som han ikke blir vippet av pinnen av de som forsøker å gjøre debattene trivielle.

For oss i resten av Norge er Heikki Holmås blitt synonymt med kvalitet, dyktighet og hvordan man skal snakke med folk og ikke til folk.

Lykke til Heikki. Vi heier på deg i mange kriker og kroker av landet!