Finnes det alternativer?

Finnes det egentlig realistiske regjeringsalternativer til en ny rød-grønn regjering? I det siste har jeg på følelsen av at dersom folk i Norge skal velge noe annet, så mangler det faktisk styringsdyktige alternativer.

I Trønderavisa i dag, 17. februar 2009, gjentar Venstres 3. kandidat i Nord-Trøndelag Håkon Alstadheim, at Venstre vil stille ultimatum i evt. regjeringsforhandlinger om at det ikke skal settes i gang oljeboring i Lofoten og Vesterålen med Venstre i regjering. I SV er det oppløftende at Venstre også går i mot denne trusselen mot Norges største matfat, men hva vil dette gjøre med regjeringsalternativet til Lars Sponheim?

Det er nok engang slik at det kun er i en allianse med Høyre at partiet Venstre vil kunne finne en plass i regjeringskontorene, men jeg kan ikke forstå at velgerne til Høyre vil kunne akseptere at det ikke startes oljeutvinning utenfor Lofoten hvis Erna er statsminister. Når Venstre stiller ultimatum omkring dette, så kan ikke jeg se at dette regjeringsalternativet kan være særlig levedyktig ut i neste periode.

Uansett, enten er det regjeringsalternativet til Venstre som er utydelig og i faresonen, eller så er det kun Venstres toppkandidater som er utydelige og mangler styringsforståelse. Kanskje det viser seg at Venstre i Nord-Trøndelag uansett ikke er et godt alternativ i valg?

Gratulerer til Oppland

Gratulerer med nominasjonen til Aksel Hagen. Og gratulerer til Kjetil Bjørklund med valget som fylkesleder.

Nå gjenstår bare jobben frem mot september 2009.

Det nomineres fortsatt

I helga er det fortsatt flere fylkeslag i SV som har nominasjonsmøter for å finne toppkandidater til stortingslistene. Toppkandidater som til slutt skal danne profilen som SV skal gå til valg med. I et innlegg i sin blogg skriver Trond Martin Sæterhaug, 1. kandidat for Nord-Trøndelag SV at det er kult at gjennomsnittsalderen i SVs potensielle gruppe på stortinget kan bli under 40 år. En interessant problemstilling, men også en som skremmer.

Det er bra at det er plass for unge og fremadstormende politikere i sentrale posisjoner. Det viser at partiet har stor takhøyde og tar alle på alvor. Men når det i overveldende flertall er unge politikere som bekler sentrale posisjoner, er det da fortsatt bra? Er det ikke slik at mye kunnskap kommer gjennom livserfaring og ikke nødvendigvis gjennom bøker?

Er det slik at de erfarne politikerne, gjerne med lang yrkes og livserfaring, er blitt litt mindre verd i forhold til stortingsvalg? Jeg vet at de unge toppkandidatene ikke ser det i dette perspektivet. Ingen tror at erfaring ikke er viktig, men det å sitte på stortinget skal faktisk være mer enn bare kult. Stortingsplassen innebærer hardt arbeid, bruk av all den erfaring som du har og ikke minst å knytte til seg mennesker rundt seg for å samarbeide. Oppe i alt dette blir faktisk ikke erfaring mindre viktig, heller det motsatte. Mangel på erfaring kan vise seg å bli en fare også.

I Oppland nå står striden denne helga mellom to svært dyktige politikere. Aksel Hagen på den ene siden og Kjetil Bjørklund på den andre. Både Aksel og Kjetil har erfaringer som kan bli viktige å ta med seg i valget i 2009, men etter min mening så er det også riktig, og ikke minst viktig, at den aktive kommunepolitikeren og fylkespolitikeren, blir en viktig og sentral del av SVs stortingsgruppe. For du har med deg også helt andre perspektiver når du kommer fra lokalpolitikken.

Jeg håper at de beste vinner jeg, men det er ikke kult om mangel på erfaring skal bli det som avgjør valget i 2009.

Men om jeg skulle velge, så ville nok jeg ha valgt Aksel Hagen til å kjempe for tilliten i Oppland i 2009, og på denne måten gjenerobre stortingsplassen derfra. For jeg mener også at hans erfaring og alder vil være et stort pluss for den kommende stortingsgruppa til SV. Men nå bor jeg ikke på Lillehammer lenger, og må vel bare beskue det som skjer fra her oppe i nord.

Uansett, ha et godt nominasjonsmøte Oppland SV!

Skuffet over norske kommuner

For en tid tilbake ble det kjent at det i Norge i 2008 kun ble opprettet et fåtall nye lærerstillinger i grunnskolen. Dette har av mange blitt sett på som en svikt hos regjeringen i forhold til de løfter som ble gitt i valget i 2005. Jeg forstår at noen kan føle det slik, men det er etter min mening feil å legge dette ansvaret direkte på dagens regjering.

For det første:
Antallet lærere i grunnskolen styres av kommunenens vedtak i økonomisammenheng. Dagens regjering har styrket kommuneøkonomien ufattelig mye mer enn noen annen regjering har gjort før. På denne måten har regjeringen lagt alle muligheter på bordet for kommunene slik at det skulle være mulig å ansette også flere lærere. For stort sett så handler antallet lærere om økonomisk handlingsrom i kommunesektoren. Hadde da kommunensektoren tatt ansvaret de er tillagt, så hadde regjeringens prioriteringer gitt rom for langt flere lærere enn det som har blitt tilfelle.

For det andre:
Kommunesektoren var i 2005 nesten på randen av konkurs vil jeg tørre å påstå. Langvarig sulteforing av den forrige borgerlige regjeringen og regjeringer før den hadde gjort at hullene i kommuneøkonomien var så store at det kanskje ikke var rom for økning i velferdsnivået eller velferdsproduksjonen ut over det å drive ren brannslukning. I dette perspektivet kan man si at lokaldemokratiet ikke hadde en sjanse i havet til å omsette regjeringens handlingsrom og forventninger i nye lærerstillinger. Til det var underskuddene så alt for store.

Konklusjonen min på argumentene ovenfor blir da kort og greit dette:
For at vi skal kunne oppnå det vi alle ønsker i den norske skolen, at hver enkelt elev blir sett og hørt og at alle får en sjanse til å lykkes, så er vi nødt til å ha enda større satsning på kommunesektoren. Dette er SV den beste garantisten for, men da må vi også klare å sikre nok oppslutning i valg til at vi får en sterkere stemme i evt. regjeringsforhandlinger.

Mitt krav til Soria Moria 2 er altså at det skal skapes et reelt handlingsrom for kommunene slik at det er mulig å prioritere skole, omsorg og andre tjenester som innbyggerne trenger for å ha en god livskvalitet, uten at den ene satsningen skal gjøres på bekostning av andre viktige områder.

Vennskapsbyer og krigføring

I et oppslag på NRK og i Adresseavisen ber Varaordføreren i Trondheim Knut Fagerbakke, om at Trondheim bryter alle bånd til vennskapsbyen Petach Tiqva i Israel. En beslutning som dessverre fortjener å bli kommentert også i et mye mere nyanset og større bilde.

Jeg mener at bakgrunnen for å tilknytte seg vennskapsbyer er for å fremme fred og forståelse over grensene. Gjerne også på tvers av kulturer og religioner. På denne måten blir vennskapsbyene en slags samhandlingsarena hvor mennesker kan møtes for å dele erfaringer og lære av hverandre. I dette perspektivet blir det helt feil at man skal bryte båndene til en vennskapsby fordi staten Israel driver en respektløs terror mot sivilbefolkningen på Gaza og andre steder i Palestina.

Om det på noen måte kunne dokumenteres at byen Petach Tiqva hadde noen rolle i krigføringen eller er premissleverandør for den israelske staten, så kunne jeg forstått Fagerbakkes reaksjoner. Da ville jeg med glede ha stått på barrikadene sammen med ham. Men i den situasjonen som vi ser i Palestina nå, så er tiden inne for å spre forståelse og samhold i langt større grad enn før. Ikke i mindre grad og på denne måten være med på å ignorere fordommer og umenneskelige overgrep.

Det er staten Israel som er krigsforbryteren her, ikke Trondheims vennskapsby Petach Tiqva. Derfor må vi straffe staten, og det oppnår vi best ved å innføre full boikott av israelske varer og tjenester slik vi gjorde ovenfor det like umenneskelige apartheidregimet i Sør-Afrika. Israel har gjennom en årrekke vist at de ikke respekterer vedtak og resolusjoner i FN, konvensjoner etter folkeretten eller konvensjoner for krigføring.

Da må vi sette inn tiltak der det svir mest for lederskapet.

I lommeboka gjennom Israels eksportnæringer!

Hva er det egentlig med blogging?

For noen måneder siden følte jeg at jeg var nesten alene i vennekretsen min om å blogge jeg. Det å skrive korte (ja noen ganger det og) innlegg om alt og ingenting på ett bestemt nettsted. Det å kunne skrive om de lange tankene samtidig som man har føttene på jorda og leter etter de nære ting. Da var det ikke mange jeg kjente som drev på sånn. Men gjett om det har endret seg.

Og det er jo så utrolig mange der ute som deler tanker om alt og ingenting. Noen seriøse og noen useriøse. Mange midt i mellom og fortsatt noen som balanserer helt på kanten. Men de er der. Der ute i bloggiversitetet. Og skriver og skriver. Virkelig morsomt å se på.

Jeg vet jo at mange nok tar opp slike tiltak når det nærmer seg store anledninger som f.eks. valg, men likevel. Det er mange som skriver som ikke har noe med politikk å gjøre også. Ta Iwar Arnstad for eksempel. En jeg kjenner fra Skatval. Veldig mange og gode tanker om alt og ingenting. Slike blogger setter jeg stor pris på. Så har du de bittelitt mere politiske som Audun Lysbakkens, men også han har det moro og leker seg på blogg med mange interessante sammenligninger. Leter fortsatt etter innlegget hans om Brann og kursen på Oslo Børs. Det var skikkelig bra!

Men uansett. Blogging er noe som alle kan gjøre, og det koster kanskje ikke mye heller. Ingenting i krroner og øre, og bare bittelitt i innsats. Men tenk på all den gleden, og sikkert forargelsen, du kan spre rundt omkring på denne måten. Morsomt, og vel verd et forsøk spør du meg!

SV er næringspartiet!

Trønderavisa (TA) kan nå fortelle at SV skal bli omdannet til å være næringspartiet. Veldig bra av TA dette, men ikke helt historisk korrekt synes jeg. Historisk sett har alltid Arbeiderpartiet blitt sett på som arbeidernes parti og Høyre blitt sett på som eiernes parti. SV derimot har liksom ikke funnet sin plass i dette bildet. Men jeg mener at svært mange har tatt feil om dette.

For SV har alltid vært næringspartiet. Partiet som klarer å forvalte de faglige rettighetene som arbeiderbevegelsen har forhandlet frem over svært mange år. Samtidig er vi partiet for de fremtidsretta eierne som er villig til å tenke nytt og ikke basere seg på filosofien om at dersom næringslivet gir full gass, så kjører vi i fra både fortida og framtida. For det er ikke slik. En eller annen gang vil vi bli innhentet av de handlinger og industrisatsninger vi gjorde i går. Og da er det mulig at det går skikkelig ille. Om ikke SV får gjennomslag da.

For SV vil i stedet snu motgang til medgang og skape muligheter ut av framtidas utfordringer. Skape en miljørettet produksjon av vindmøller på Aker Verdal. Satse på alternativ teknologi som vi kan eksportere til hele verden. Som vil rense i stedet for å fortsette å forurense. Dette er ikke en nyhet egentlig. SV har alltid stått på denne linjen. Nyheten er nå at alle andre partier har forstått at SV har hatt rett hele tiden og at media endelig begynner å skrive litt om det.

Men uansett.... Takk til TA som setter ord på det jeg allerde vet!

Ja til felles valgdag!

I de siste valgene har det vært så som så med valgdeltakelsen i Norge. Variasjoner er det, men til tider er oppmøtet så lavt at det kan være riktig å stille spørsmål med om vi bryr oss nok om å stemme eller om det er på tide å endre systemet. Hvis politikk er så lite viktig at vi ikke kan stikke ut en kjapp tur en ettermiddag hvert andre år for å si vår mening, hva er det som er galt da?

Debatten om felles valgdag for kommune- fylkestings- og stortingsvalg er en debatt som dreier seg litt for lite om demokratiets rolle synes jeg, og kanskje for mye om hva som skal være de profilerte interessene og medienes fokus i en kort og intens valgkamp. Er det slik at de lokale intressene og sakene vil forsvinne i en felles valgdag? Jeg tror ikke det.

For det er også ofte slik at folk rundt om omgir seg med media som også kan ses på som ultralokale. I min egen kommune har minst én av lokalavisene erklært at "...alt som skjer utenfor kommunegrensa er å regne som utenrikspolitikk." Og når de nasjonale og regionale media samtidig egentlig ignorerer de lokale sakene uansett, hva er da problemet?

Jeg forstår de som er lokalpolitikere i storbyene våre. I de urbane rom hvor nasjonal- og regionalpressen er å se på som lokalmedia. Der er det nok slik at de lokale sakene vil forsvinne noe. Men i mitt fylke, hvor samfunnet i hovedsak består av små byer og bygder i svært varierende størrelse, så har ikke argumentene særlig tyngde føler jeg. Hvis felles valgdag kan bidra til at det skapes en interesse for politikk og oppmerksomhet på det som angår oss alle og som samtidig bidrar til økt valgdeltakelse, ja da er jeg villig til å forsøke det.

For det viktigste for meg er at alle sier sin mening. Det er ikke det viktigste hva de stemmer faktisk, men at de stemmer. Aller helst håper jeg at de stemmer ut i fra bevisste valg, og da er jeg overbevist at mange i årene som kommer vil velge SVs stemmeseddel. Men det er først når du stemmer, at du egentlig har en mening.

Liten oppdatering...

--- Om du trodde at det finnes kun en mening om dette i SV, så les på siden til Trond Martin Sæterhaug. Han er av nøyaktig motsatt oppfatning, og jeg synes det er flott at det finnes forskjellige meninger om dette. Og når det blir avstemning i Stortinget, så får jeg vel finne noen som kan smitte ham skikkelig med influensa eller noe sånt slik at vara'en slipper til. Eller for den del. Vi kan da vel like gjerne gjøre et brakvalg og komme inn begge to? :)---

Endelig i siget

For første gang på mange år har SV i Nord-Trøndelag gått i gang med et nytt år uten negative personkonflikter. Årets fylkesårsmøte var ikke bare rolig på denne fronten, det var også svært konstruktivt og signaliserte en helt ny innsatsvilje i det å ha lyst til å skape noe nytt. Det var rett og slett en glød der som jeg nesten ikke har kjent før. Og sånt inspirerer!

Derfor er jeg nå sikker på at vi er i siget frem mot valget til høsten. Det kommer mange anledninger hvor vi skal kjempe fram den solide politikken i tiden som kommer, men sammen vet jeg at vi klarer det denne gangen.

Og takk til dere som mente at jeg hadde en rolle å spille i dette valgåret som ny nestleder og 1. vara til landsstyret i SV.

Ad augusta, per angusta - Til seier gjennom anstrengelser!

Hva er det som feiler Ari?

Det er nesten sånn at dette blir et spørsmål som bør besvares, kanskje til og med av kongehuset. Nå er jo ikke dette med merkelige partnere i den litt mere disanserte delen av kongefamilien noen nyhet akkurat. Dette har skjedd før, og mange har spådd både slutten på monarkiet og konger som abdiserer på grunnlag av tidligere hendelser.

Men Ari Behn har virkelig tatt'n helt ut. De aller fleste klarer jo å avslutte en diskusjon i media. (Ja hvis du ikke er politiker da. Da har du ikke sjanse til å klare det.) Men de fleste andre ser jo lett når kommetarer og utsagn går over fra å være målrettede og til å bli oppgulp. Men det gjør altså ikke Ari. Og hvor er rådgiverne hans (eller er de kanskje reservert for Harald) i slike situasjoner? Og hva med den som burde være den viktigste rådgiveren? Hva synes Märtha om sin kjæres eskapader?

Jeg tror at kongehuset ser at det Ari Behn nå holder på med kun skader monarkiet. Ingenting annet. Det hjelper ikke at den delen av familien han representerer er forfatningsmessig lengere unna maktens kjerne enn resten. Folk flest vil likevel se på det Ari gjør og sier og sette likhetstegn mellom delene av familien.

Men ingenting er så dårlig at det ikke er godt for noe. Hvem er det som ser på Pronsesse Ragnhild for tiden? Ingen. Hun sitter der nede i den tidligere regnskogen sin hun og koser seg med avslåtte kamera.

Og døh Ari... ikke kødd med Erlend Loe. Der taper du. Både personlig og i det norske folket.