I går satt jeg og så på TV om USAs medier og hvordan de håndterer forberedelser til krig gjennom historien. Også om hvordan de har dekket krigføring etter at krigen har blitt et faktum. Historien de beskrev skal jeg ikke ta opp her, men jeg fikk plutselig behov for å fortelle om noe av det jeg opplevde.
I innslagene viste dokumentaren forskjellige scener fra verden hvor USA har deltatt i sine ”rettferdige” kriger. Hvor undertrykkerne har fått gjengjelde for den urett de har gjort mot den amerikanske krigsmaskinen. Hvor amerikanske soldater løftes frem som helter i kriger kanskje ingen av dem forstår rekkevidden av.
I denne dokumentaren møtte vi også en familie fra Irak som ble tvunget ut av sitt hjem. Tvunget ut av en for oss ukjent grunn, men den redselen som lyste av ansiktene deres var for meg umåtelig ekte. Og dette er noen av de virkelige redslene i en krig. De som normalt ikke blir oss vanlige beskyttede mennesker til del.
Familien hadde to barn, en gutt på ca. 8 og ei jente på ca. 10. Slik som mange av oss her hjemme har. I det øyeblikket jeg så blikket til jenta på 10 år møte munningen på soldatens gevær på en avstand av kanskje 50 cm., så jeg også krigens verste redsler i et lite mikrosekund. Ikke på grunn av død og lemlestelse selv om det også var mange av disse bildene i dokumentaren. Nei denne gangen var det på grunn av den ufattelige lidelsen jenta ble påført fordi hun var på feil sted til feil tid. Selv om hun var på det ene stedet som hun burde føle var det tryggeste stedet på jorden. Hjemme.
Blikket til jenta gjorde noe med meg det. Det forandret meg på en måte jeg ikke forsto var mulig før det hadde skjedd. Blikket hennes viste meg virkelig at det jeg har sagt lenge om at krig er umenneskelig var riktig. Blikket viste meg at jeg virkelig kommer til å verdsette gleden hos et barn som får lov til å leke sammen med andre barn og slippe å oppleve frykt for døden på denne måten.
Blikket til denne lille jenta i Irak, som jeg ikke noen gang kommer til å kjenne navnet til, har satt sitt preg på meg. Av en eller annen grunn tror jeg ikke jeg kommer til å bli den samme igjen. Hennes tårer og mine blandet seg i et lite sekund før dokumentaren hastet videre. Jeg vil nok aldri få se denne jenta igjen, men jeg håper at verden fra nå av smiler til henne og de tusenvis av andre barn som får oppleve krigens redsler nært på.
Spill som del av rutinen
for ett år siden
Du beskriver krigens ondskap på en sterk måte. Det er jo dette som er kjernen i en krigs grusomheter - enkeltmenneskets vonde møte med krigens vold. Man kan så lett bli maktesløs over at det aldri tar slutt, at man aldri kan få bukt med verdens krigføring. Hva kan vel jeg gjøre? Kan et enkelt menneske gjøre en forskjell? Historien viser at enkeltmenneske kan gjøre en forskjell...Men, det er nok avgjørende at man bli følelsesmessig berørt, slik du ble av jentas blikk, og slik forandres i "sjela". Kunnskap og opplysning er også nødvendige redskap i fredsarbeid, men følelsesmessig engasjement tror jeg må komme først. Utfordringa i konflikter og krig gjennom historien er at grusomhetene kan ha en slik dimensjon, at de ikke finnes menneskelige følelser som kan matche dem. Da tas de ikke inn i følelsesregisteret, og man lærer ikke/endres ikke. Historien gjentas...
SvarSlett