Privatisering - et onde eller sparte penger?

Debatten i Stjørdal om privatisering kommer i de neste årene til å øke kraftig. Årsakene til dette er mange, men den viktigste er at de borgerlige partiene nå øyner en sjanse til å endre det kommunale tilbudet når de har stort nok flertall til å håndtere utbrytere i egne rekker.

Men spørsmålet om privatisering og gevinstene av dette gjenstår. Jeg har alltid vært av den oppfatning at det ikke blir mer velferd eller bedre tjenester av å privatisere. Privat drift av velferdstjenester vil alltid generere ønske om profitt for eierne. Slik er markedskreftene innrettet, og det er ingen grunn til å tro at private eiere vil ha veldedige tanker heller i framtida.

Da blir spørsmålet eller problemstillingen følgende: Hvis man tar 100 kroner. Disse skal skytes inn i omsorg hvor en aktør skal gå i null og en aktør skal gå med fortjeneste. Hvilken variant vil da generere mest omsorg? Den med null som mål eller den med profitt for en eier som mål? Eller hvor mye av de 100 kronene er det som vil treffe brukeren og medføre økt velferd?

Jeg er av den oppfatning at noen er nødt til å betale prisen for profitten. Enten brukeren, de ansatte eller den som eier lokalene. Alternativet er å redusere kvaliteten på omsorgen, og det skal jo aldri skje i føle forkjemperne for økt privatisering. Derfor vil det med privatisering alltid genereres tapere, eller noen som ikke får like mye igjen som med offentlig omsorg.

Noen hevder at det er innen administrasjonen profitten skapes, men om man forlanger mer effektivitet der, vil jo dette generere behov for dyktigere administratorer som igjen nok på sikt vil kreve mer lønn for strevet. Hvem skal da betale denne lønnen? Brukerne, de ansatte eller huseieren?

I et system tilpasset markedskreftene er det alltid noen som taper og noen som vinner. I privat omsorg er eierne vinnerne, taperne derimot er det få som ofrer en tanke.