Rødt, grønt, blått eller brunt?

I de siste tre årene har vi hatt en historisk ny politisk regjeringskonstellasjon i Norge. Noen vil hevde at denne ikke har lyktes med de viktigste sakene mens andre hevder med styrke at løftene er overoppfylt. Meningene om dette er mange, men en ting er felles for alle som ytrer seg, de vil alle at Norge skal bli et enda bedre sted å leve. Uenigheten oppstår stort sett bare omkring spørsmålet om hvordan man best oppnår dette målet.

Fra mitt ståsted er det også mangler med det rød-grønne prosjektet som gjør at jeg er utålmodig etter å komme videre. Det er ikke lett å ivareta alle når regjeringen skal bestå av flere ulike politiske retninger. Det har meningsytringer i avisene i den siste tiden også avdekket. Manglende satsing på fattigdomsproblemet, en stilltiende aksept av et mye mer brutalt arbeidsliv, en manglende forståelse for de ufattelige lidelser mennesker i andre land opplever, en overraskende og hurtig forverring av klimasituasjonen og et utdanningssystem som reproduserer sosiale forskjeller. Utfordringer som jeg gjerne skulle sett løst en for en og ikke minst raskt.

Slik samfunnet har utviklet seg har nok utålmodigheten blitt vår verste fiende. Vi har det så travelt med å gape over alt, at vi ikke lykkes helhjertet med det vi gjør. Og når vi blir for utålmodige, så famler vi etter alternativer, noen som kan redde oss! Slik tror jeg den politiske velgervandringen også påvirkes. Gjennom utålmodighet ser vi oss om etter politiske alternativer, og glemmer at det kanskje er gjennom mer sosial rettferdighet og gjennom flere fellesskapsløsninger at vi finner de fleste svarene for folk flest.

For det er ikke slik at Fremskrittspartipolitikk er det som løser problemene til folk flest. Tvert om vil jeg hevde at Framskrittspartipolitikk er som å pisse i buksa. Det blir godt og varmt en liten stund når du betaler litt mindre for bensinen din eller har råd til å røyke 10 sigaretter ekstra om dagen, men så blir det mye kaldere igjen når forurensningen truer økosystemene våre og du må betale mange tusen i egenandeler for å komme på et kvalitativt godt sykehus.

Da blir det kaldere enn det var i utgangspunktet også. Velger man Fremskrittspartiet, velger man en gradvis (eller plutselig) nedbygging av velferdsgodene hvor vi blir redusert til velferdsshoppere som kun har innflytelse gjennom størrelsen på lommeboka eller gjennom å dokumentere at vi er økonomisk lønnsomme. For å få et varmere samfunn som kan bestå over tid hvor vi kollektivt tar vare på hverandre og sikrer at velferdsgodene vi har bygd opp består, trenger vi ikke mindre SV-politikk. Vi trenger mer!

Med mer SV-politikk vil din stemme bli hørt og du vil være sikret den hjelpen du trenger når du trenger den og uten risiko for at tilbudet er forbeholdt andre og ”bedre” mennesker. For SV er alle mennesker like mye verdt og fortjener det beste vi kan tilby i verdens rikeste land.

Men jeg er også utålmodig… som deg!