Den gode studenten?

Som noen kanskje vet, jobber jeg på "dagtid" som opptaksleder ved Høgskolen i Sør-Trøndelag. I den bransjen har jeg vært aktiv i snart 20 år, og i løpet denne tiden har jeg rukket å fundere på litt av hvert i sånne vendinger også. Og en av de sakene som opptar meg er det mange kaller "inntakskvalitet."

Inntakskvalitet er det vi tror danner mye av grunnlaget for at en søker kan bli en god og "produktiv" student. En student som gjennomfører sin utdanning på normert tid og som raskt kommer ut i et yrke og gjennom det, bidrar til samfunnet. Inntakskvaliteten er altså starten på utdanningen som for mange er det de driver med resten av livet.

Knapphetsgode?
I dagens Norge er utdanning på høgskoler og universiteter et knapphetsgode. Det er rett og slett ikke plass til alle i herberget. Jeg mener personlig at dette er et feilspor og at mange flotte ungdommer på denne måten ikke får realisert sitt eget potensiale. Men inntil vi endrer på eller fjerner knapphetsfilosofien, så må jeg som offentlig tjenestemann også forvalte godet innenfor rammene av de budsjetter staten gir.

Evaluering av kunnskap, ikke for kunnskap
Og inntakskvaliteten i dette, er det kvalitative grunnlaget som vi legger til grunn for å rangere de som søker utdanning. De aller fleste kjenner dette som karakterer. En tallfestet individuell bedømmelse av hva en elev har lært av nyttig, og i enkelte tilfeller kanskje også litt unyttig, kunnskap i sin tid i videregående skole.

Men er karakterene fra videregående skole den ultimate framskrivingen og forståelsen av den kvaliteten som skal danne grunnlaget for om du skal bli smed eller prest?

Kunstig prøvesituasjon som måleinstrument?
Jeg mener, som politiker, at dette ikke er tilfelle. Karakterene i videregående skole måler i alt for stor grad det bittelille vinduet (i et stort hus) hvor eleven leverer i en kunstig prøvesituasjon. For selv om vi ikke klarer å "se" mer gjennom det vinduet eleven forsøker å vise frem, betyr det jo ikke at det ikke er mer der.

Standpunktkarakteren gir i så måte et mye bedre bilde, men også denne gir ofte et for snevert uttrykk for måling av det som presteres i kunstige situasjoner. For standpunktkarakteren er også i stor grad basert på evalueringer, eller tentamener som mange kjenner det som. Slik lager vi begrensninger i forståelsen av kunnskap og kanskje måler vi da feil?

Fins det andre muligheter?
Men dessverre ser jeg, som offentlig tjenestemann, at det er få veier utenom karakterene i dagens samfunn. For så lenge det er et knapphetsgode med høyere utdanning, så er det behov for utvelgelse. Jeg trenger ikke være enig i utvelgelsessamfunnet, men jeg må i stor grad følge retningslinjene inntil de er endret.

Men jobben min fremover, både som politiker og offentlig tjenestemann, vil være å finne en løsning på utvelgelsesproblematikken slik at langt flere får innpass og muligheter til å prøve seg innen de fagfelt hvor de er motiverte og inderlig ønsker å bidra. Og så må vi løse floken med karakterer som egentlig bare er en internregulering og sortering mellom, på mange områder, svært dyktige ungdommer.

La flere få muligheten til å lykkes!
Elever og studenter som kanskje alle ville ha lyktes i det de valgte, om de hadde fått sjansen. For eksemplene på ekstremt dyktige mennesker som ikke direkte var de aller flinkeste, målt i karakterer på skolen, er mange. Vår jobb er å la fremtidas Obama'er og Einstein'er få muligheten til å finne seg selv og sette sin kunnskap inn i et større perspektiv.

Da vil vi i Norge klare å bygge fremtida, i dag!