Skift bank!

Markedskreftene kan av og til inngå i et av de sørgelige kapitlene i den økonomiske historien. Det har vi tildels sett i den finanskrisen verden fortsatt er midt oppe i. Markedskrefter ute av kontroll vil potensielt skade mye mer enn det noen av oss vanlige kan forestille oss. Spillet om fortjenesten og maksimering av utbytte for eierne, vil til slutt alltid gå ut over kundene og de av oss uten mye "arbeidende kapital."

Men i Norge har vi vært mer solid enn flere andre land mange sammenligner oss med. Denne soliditeten skyldes i stor grad at vi har klart å opprettholde kontroll og styring med et finansvesen som ikke nødvendigvis ser samfunnsinteressene som det viktigste. En styring som er tuftet på det å bevare trygghet og minimere risiko for hver og en av oss på, bekostning av de kjappe gevinstene for de med kapital investert i aksjer.

Men i dag ser vi også skyggesiden av statlig nødhjelp til en nasjonal finanssektor under press. Det har vært en forventning fra regjeringen, og spesielt fra SV, om at rentenivået for folk flest skal ned når staten i så stor grad bidrar til å sikre bankenes og finanssystemets eksistens. Vi har gjort vår del av jobben og forventer nå at statens penger, som i bunn og grunn er dine og mine penger, kommer folket til gode.

Men hva skjer i dette sunne finanssystemet hvor maksimering av egen fortjeneste historisk har vært det viktigste? Jo maksimeringen fortsetter, overraskende nok. "Rune trosser Jens, " kan man i dag lese i E24. DnBs konsernsjef Rune Bjerke vil ikke ta oppfordringen fra staten om å sette ned renten. De setter den faktisk opp til nye høyder. Makan til åpenbar arroganse og forakt for dine og mine penger.

Så derfor har jeg kommet til den konklusjonen at vi nå bør la våre penger arbeide for oss slik finansbransjen vil. Hvis bransjen ikke ønsker å lytte til våre folkevalgtes signaler, så får vi heller snakke et språk de kanskje forstår. Din lojalitet til en bank som åpenbart ikke respekterer at det er våre penger som berger dem, bør nå settes på en prøve. Derfor vil jeg oppfordre alle til å vise DnB at det er vi som kunder som har makta. Det er vi som egentlig er DnBs viktigste aktør. Uten oss kunder hjelper det ikke med all verdens krisepakker.

Min oppfordring er derfor… Skift bank!

Jeg fikk selv i går forresten et brev fra min egen bank om at der settes renten ned. Denne banken heter Fokus bank, og vil helt sikkert ta i mot deg med åpne armer. Og hvis ikke Fokus har filial nær deg, så stikk innom en annen bank og se om de respekterer deg og det at det er dine penger som er deres viktigste verdi.

Men ikke ha så mye respekt for DnB som så åpenbart ikke respekterer deg!

Kommunale foreldreutvalg (KFU)

På skolekonferansen i Stjørdal 25. oktober 2008 ble forholdet til det formelle rundt opprettelse av KFU i kommunene problematisert. Jeg har alltid sett på skole-hjemsamarbeidet som en svært viktig ressurs i forhold til utvikling av hverdagen for de aller mest sentrale aktørene i dette; elevene. Likevel ser vi i mange kommuner at det kan være vanskelig å komme i gang. At det kan føles tungt å komme inn i de prosessene hvor KFU kan være bidragsyter. Dette er det på tide at vi gjør noe med!

KFU kan ha en svært viktig rolle i skole-hjemsamarbeidet om vi legger til rette for reell medvirkning. Muligheten for medvirkning er svært varierende fra kommune til kommune, og ofte er mulighetene helt avhengig av ildsjelene som tar tak i de forhold til mer eller mindre tilfeldig blir tilgjengelige for behandling i utvalget.

Jeg mener det er riktig å formalisere dette samarbeidet lokalt, men vil også arbeide videre med nasjonale retningslinjer for etablering, mandat og virke. På denne måten kan kommunen pålegges et ansvar for å videreutvikle tanken om samarbeid og vil måtte sørge for og legge til rette for foreldrenes reelle innflytelse. Dette vil jeg ta opp i møter med politisk ledelse i min egen kommune raskt. Jeg tror vi i SV kan koordinere dette arbeidet også slik at vi løfter fram denne medvirkningen også på fylkesnivå.

Jeg mener også at det må etableres formelle og jevnlige møteplasser slik at det er mulig å gi KFU reell innflytelse i møter med beslutningstakerne. Det er ikke i foreldrenes og barnas interesse at KFU etableres som en paraplyorganisasjon hvor det ikke er mulig å delta i beslutningsprosessene og å påvirke disse. Da kan oppgaven for mange foreldre føles håpløs og vil raskt kunne bli oppfattet som et sandpåstrøingsorgan, noe det er mer enn nok av i kommunale fora. SV mener at saker som angår skolens indre liv og direkte elevkontakt kanskje bør legges ut til høring i KFU før beslutninger fattes. Likeledes bør KFU gis mulighet til, i begrenset omfang, å kunne orientere politisk nivå, i de møter hvor sakene avgjøres.

Nå er tiden inne for at foreldrene i skolen gis en reell og formell plass i beslutningskjeden, og jeg skal arbeide videre for å etablere dette i nærmeste fremtid. Jeg vil at SV skal gå inn for forpliktende vedtak om kommunale foreldreutvalg (KFU).

Samferdsel og klima

Samferdsel og kollektivtransport henger tydelig sammen med klimakampen og vil være ett synlig bidrag til å redusere menneskeskapte utslipp.

Vi lever i en globalisert verden hvor forflytning av mennesker blir mer og mer utbredt. Hittil har den vestlige verden vært ledende på å utvikle og nyttiggjøre seg teknologi som bidrar til økte utslipp. I dette århundret begynner større befolkningsgrupper i verden å endre handlingsmønster og holdninger slik vi i vesten har gjort gjennom hele forrige århundre.

Derfor er det svært viktig å finne reelle alternativer til dagens reisemønster. Men jeg mener vi selvfølgelig skal starte med oss selv og ikke kun forlange at alle andre endrer sine vaner. Men vi har i dette landet også muligheten til å hjelpe andre til bedre viten, og det skal vi også prioritere.

Jeg mener at blant annet følgende tiltak må prioriteres nasjonalt:

• Utbygging av høyhastighetstog som vesentlig kan bidra til å redusere bruk av fly som normaltransport for forflytning over store avstander.
• Full elektrifisering av dagens togstrekninger.
• Oppgradering av togstrekninger hvor kapasitet i dag er et hinder for at gods i mye større grad flyttes fra vei til bane.
• Mye tydeligere fokus på omlasting fra kjøl til bane der det i dag ikke er tilstrekkelig lagt til rette for det.
• Stimulere til tidlige holdninger hos barn og unge gjennom, optimalt sett, gratis tilgang til offentlig kommunikasjon. Som delmål bør prisen på offentlig kommunikasjon reduseres vesentlig.

Jeg mener at den kunnskapen vi besitter i Norge i vesentlig grad kan bidra til å snu utviklingen og markere vendepunktet i klimakampen. Men da må vi tørre å tenke utradisjonelt og ikke se på egen velstand og kjøpekraft som det eneste saliggjørende.

Klimakampen.

Klimakampen er vår tids største utfordring. Det finnes mange kritikere der ute, og for hver dag som går er vi nærmere punktet hvor det er langt færre muligheter til retrett og for menneskeheten til å endre kurs.

Jeg er fortsatt framtidsoptimist slik at jeg har beholdt, og forsøker å spre, troen på at det enda er mulig å endre kurs før det er for sent. Men jeg er også realist og ser at klimapåvirkningen på f.eks. polområdene går langt raskere enn det mange hadde forutsett/fryktet. Derfor mener jeg at det er riktig at vi nå setter inn det som kreves av ressurser for å utvikle oss i retning av et samfunn som reduserer utslipp fremfor å arbeide for å redusere veksten.

Klimaspørsmålet mener jeg bør bli den viktigste delen av valgkampen i 2009. Som spesielle tiltak mener jeg at følgende blant annet er viktig:

• Erkjenne at systemet med kjøp og salg av klimakvoter også er å kjøpe seg samvittighet for egne utslipp.
• Vurdere om vår egen petroleumsbaserte økonomi kan videreføres i dagens form.
• Vi må benhytte langt større deler av vår nasjonalformue til å stille teknologi til rådighet for langt mer forurensende nasjoner.

Skal vi oppnå endring kan vi ikke vente på at alle andre tar i et tak. Vi må starte med oss selv, så får heller andre komme etter når de ser at Norge er foregangsnasjon også innen dette feltet.

Du må ikke tåle så inderlig vel…

"Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv," skrev Arnulf Øverland. Jeg er ingen stor diktkjenner eller litteraturtolker så jeg skal ikke forsøke å late som om jeg vet hva forfatteren selv la i disse ordene. Men ordene gir likevel mening for mange inkludert meg selv, og det er kanskje det viktigste med dikt og litteratur. At ordene gir mening for andre i lang tid etter, og kanskje også i andre sammensetninger enn de opprinnelig var tiltenkt.

Derfor er det i dette lyset jeg tar Øverlands ord til inntekt for mitt eget virke i den politiske sfæren. Jeg tar ordene til inntekt for at man ikke skal se på alt i et perspektiv som omfatter "oss" og "dem". I mitt perspektiv er det slik at urett som begås mot andre, også begås mot meg selv om jeg ikke direkte blir rammet av den. Kamp mot urett har derfor blitt ledesnoren jeg lever etter, og det tror jeg smitter over i engasjementet mitt.

I Stjørdal foreslår rådmannen igjen i disse dager å kutte i tjenestetilbudet for de aller svakeste i kommunen. For man må forstå at de kanskje svakeste i mange sammenhenger, med lovbestemt rett på spesialundervisning, skal få et minst like dårlig skoletilbud som alle andre i skolen. Kutt som har vært foreslått før, men som heldigvis ble avverget om enn i siste liten og på grunn av aksjoner som burde være fullstendig unødvendige.

Minst like dårlig kvalitet er i seg selv et patetisk argument for innsparinger, men når man ser det i lys av at det borgerlige flertallet i nesten samme åndedrag pålegger påplussinger til egen lomme for å kunne utøve det arbeidet de er folkevalgt for, blir Arnulfs ord for meg legemliggjort. Jeg kan ikke akseptere at politikere med mer enn nok, alltid sørger for seg selv og pålegger andre å bære kostnadene.

Derfor vil jeg fortsette kampen mot kuttene for de aller svakeste samtidig som jeg fortsetter kampen mot en tilnærming til egen lommebok som minner om trangsynthet eller fryktelig dårlig utviklet gangsyn. For meg betyr Arnulf Øverlands ord virkelig noe. De ér en rettesnor eller ledetråd om du vil, ikke bare en floskel som man lirer ut av seg i festtaler eller når man ønsker å oppnå noe selv.